I dag fikk vi endelig treffe Lina, vi møtte henne i Shibuya, bydelen der vi skal bo.
Lyskrysset i Shibuya minner litt om Piccadilly Circus, og det var enormt med folk.
Nok en gang har google maps hjulpet oss med å finne frem til dit vi skulle.
Lina tok oss med for å spise lunsj. Det var veldig hyggelig, så hyggelig at jeg helt glemte å ta bilder. Vi måtte kle av oss på beina før vi satt oss med bordet. Deretter fikk vi servert litt forskjellig japansk mat. Jeg spiste tempura, ullike grønnsaker og fisk som er fritert, og sushi. Maya og Sara spiste japanske nudler og det gikk ned på høykant! Sara etterlyser grønnsaksuppa fra barnehagen, men miso-suppe er nesten like godt.
Etterpå fikk vi være med å hente Emma i barnehagen. Sara og lillebror hadde sovnet i vognen så de fikk ikke hilse på alle ungene. Barnehagen Emma går i er ganske liten sammenlignet med barnehagene hjemme. Den hadde tre avdelinger, med barn i ulike aldersgrupper. De eldste barna vare førskolebarn, og etter det jeg forstod var de tre-fire år. Denne barnehagen passer derfor ikke for Maya og det er jo litt kjedelig fordi det hadde vært fint å gå på samme plass som Emma som de allerede kjenner. Men vi finner nok en der Maya og Sara kan være sammen.
Emma og Lina sykler rundt i Tokyo. Det er en enkel og rimelig måte og komme seg rundt. De syklet hjem og vi hang på med dobbelvogna vår. Maya ville veldig gjerne være på besøk. Kim og jeg skulle møte eiendomsmegler for leiligheta vi skal bo i, mens Maya ble igjen hos Are og Lina. Sara sov så vi tok henne og lillebror med.
Leiligheta er stor og romslig. Tre soverom og masse plass. Ting gjøres grundig i smilets land. Det var seks stykker som skulle hjelpe oss å gå gjennom leiligheta. Vi fikk grundige instruksjoner i hvordan airconditionen, gass og ringeklokke fungerte. Deretter våknet Sara - hun levnet en liten dam på stuegulvet da hun fant ut at hun måtte teste fasilitene. Greit nok, helt til eiendomsmegleren, uten sko, tråkket i den lille dammen. Kim, diplomatisk som han er, konstaterte at det nok var sølt litt vann på gulvet. Vi er litt usikker på om eiendomsmegleren avslørte sara når hun kom bukseløs tilbake fra do...
Sara ville heller dra til Are og Lina på besøk, enn å være med å kjøpe møbler til leiligheta. Etter alt å dømme var det et meget klokt valg.. og tusen takk til Are og Lina som passet på de søte små.
Her er far og sønn på vei til den store møblebutikken med blå og gule farger. Ikke så kreativt, men rimelig og enkelt. Noah hadde mange ønsker og krav. Og det var viktig at han var med for å sette preg på de valg som skulle tas interiørmessig.
Møblene leveres søndag, og når handleturen er over er man glad som en laks..
Det ble sen kveld, og alle ungene sovnet på vei hjem fra Are og Lina. Vogna har bare plass til to unger, så Maya ville gjerne sitte på pappas skuldre. Vi fikk noen blikk da hun plutselig sovnet der oppe, mens hun hvilte hodet sitt på pappas hode. Heldigvis er pappa sterk og mamma klarte å handtere vogna, så vi kom oss hjem etter å tatt ti ulike heiser gjennom tre undergrunnsstasjoner.
Endelig hjemme - mens alle barna fremdeles sover fikk vi kjenne det første jordskjelvet. Den foreløpige leiligheta vår er i 13 etasje - og vi kjente svak dirring. Det kan ikke ha vært et stort skjelv, men nå vet vi iallefall hvordan det føles.
